Jeg har sett tre episoder av "Hjernevask", lest mange debattinnlegg både på nett og i aviser, og torsdag kveld var det til og med en tv-debatt om serien.Hvorfor har "Hjernevask" skapt et slikt engasjement?
Serien handler om arv og miljø, men fremfor alt formidler den et inntrykk av et lukket forskermiljø som avviser annen forskning som "dårlig", og norske forskere som uinteresserte i annen forskning enn den de selv bedriver. Ikke minst den som foregår utenfor landets grenser.
Nå har jeg ikke sett eller hørt råtapen fra intervjuene. Forskerne kan ha blitt grovt kryssklippet.
Det må også sies at Cathrine Egeland fremsto i et litt bedre lys i tv-debatten. Hun startet med å beklage at hun at hun hadde vært så kategorisk, og sa også at Harald Eia hadde fått henne til å reflektere over biologiens betydning.
Men vi sitter igjen med et inntrykk av forskere som sitter ganske så godt begravet i sine paradigmer.
Noen mener at programserien har vært et karakterdrap på norske forskere.
Mulig det, men like ille er det at norsk forskning latterliggjøres.
Hvorfor skal sykepleiere, rørleggere og stuepiker sponse forskning med sine skattepenger når den tilsynelatende er så meningsløs? Hvorfor skal forskning og høyere utdanning prioriteres i statsbudsjettet?
Heldigvis er ikke Harald Eias serie hele sannheten om norsk forskning.
Vi trenger flere tv-serier som "Schrödingers katt". Vi må få frem mangfoldet og bredden i all den arbeidsinnsatsen som legges ned i sektoren.
Vi trenger forskere som kan formidle det de jobber med på en troverdig måte og journalister som kan hjelpe dem med det.
Og jeg ønsker meg en forskningsformidling som skaper engasjement og nysgjerrighet slik at forskning fremstår som mer attraktiv karrierevei for unge mennesker enn media og tv.




