Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten litteratur. Vis alle innlegg

torsdag 30. desember 2010

En oppdagelsesreise i kristen-Norge


Didrik Søderlind har foretatt en reise i "Kristen-Norge" og skrevet en personlig bok om dette. Det har ikke bare blitt en skildring av ulike kirkesamfunn, men også en refleksjon over egen tro og tvil.

Styrken er de personlige møtene med mennesker i de menighetene han besøker. Man kan ikke beskrive religiøs tro uten å gjøre et forsøk på å forstå religionen fra innsiden.

Søderlind møter menneskene med varme, respekt, nysgjerrighet og ydmykhet. Samtidig trekker han veksler på fagpersoner som har forsket på de trosretningene han beskriver.

Jeg kunne nok ønske meg at han brukte både mer tid og flere sider på hvert kirkesamfunn. Når en bevegelse som Frelsesarmeen som har hatt såpass stor betydning i norsk historie blir avspist med et kaffebesøk, blir jeg litt skuffet.

Og når han skildrer pinsevennene primært gjennom en konferanse for ungdom, savner jeg samtaler med eldre mennesker som kan si noe om utvikling og forskjeller før og nå.

Som forfatteren selv påpeker er det ikke gjort noen vekting med hensyn til medlemsmasse. Det gjør at små kirkesamfunn i Egersund-området med noen hundre medlemmer får like mange sider som Den norske Kirke.

Dette er egentlig ganske sjarmerende. For en som er medlem i et lite kirkesamfunn er jo troen like viktig som for en som medlem i et stort? Og det gir meg som leser en unikt innblikk i et miljø jeg er ganske så fremmed for.

Det er bra at noen skriver en bok om kristen-Norge der troende mennesker ikke fremstilles som enkle og stupide. Men jeg savner fortsatt litt mer om hvorfor mennesker tror som de gjør.

I starten av boken skisseres det ulike teorier om religionens plass og utvikling i samfunnet. Er religionen på tilbaketog og privatisert, eller vil organisert religion igjen komme på dagsordenen?

Forfatteren har nok ikke hatt som ambisjon å svare på dette store spørsmålet. Samtidig tror jeg at for å kunne diskutere det må man gå dypere enn det Søderlind gjør i denne boken.

Religion er mer enn gudstjenester og religiøse møter. Det er opplevelser, tankesystemer, fellesskap og historie. Derfor tror jeg man trenger mange og lange samtaler hvis man skal forsøke å trenge inn i hva som foregår inne i andre mennesker.

Men det har blitt en bok det er vel verdt å lese hvis man interesserer seg for hva andre mennesker tror på. Og det synes jeg man burde.

mandag 4. januar 2010

På vegne av venner

Kristopher Schau har hatt mye rart for seg.

Julen i fjor bestemte han seg for å begynne å gå i kommunale begravelser. Begravelser betalt av Oslo Kommune, med en hvit kiste i en kirke uten andre tilstede enn presten og begravelsesbyrået.

Begravelsene kjennetegnes av at dødsannonsen undertegnes med "På vegne av venner", noe som også er tittelen på årets vakreste bok.

"Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske".

Den som ikke leser denne med en stor klump i halsen har et hjerte av sten.

Det er mennesker som begraves.

Mennesker som har levd et liv og betydd noe for andre. Men som dør uten at noen gråter over dem.

Les, og bli berørt.

søndag 29. november 2009

Gratulerer med dagen Clive Staples

I dag er det 111 år siden Clive Staples Lewis ble født i Belfast.

C. S. Lewis var en markant figur i universitetsmiljøet i Oxford, men huskes ikke minst for sitt forfatterskap.

Millioner av barn har gledet seg over Narnia-bøkene - ja, mange voksne også.

Selv er jeg nok mest fascinert av hans voksen-bøker. Spesielt vil jeg nevne Mere Christianity, The Scewtape Letters og The Great Divorce.

I tankene reiser vi til puben Eagle and Child ("Bird and Baby") og hever glasset til en skål!

søndag 26. juli 2009

Forutsigbart irrasjonell

Boken "Predictably Irrational: The Hidden Forces That Shape Our Decisions" var fascinerende og grei lesning under den spanske solen i år.

Dan Ariely fikk tredjegrads-forbrenninger over store deler av kroppen som attenåring, og begynte da å undre seg over hvorfor sykepleierne valgte å dra bandasjene av ham så raskt (og for ham så smertefullt) som mulig når bandasjene skulle skiftes.

Denne undringen førte ham over i studiet av adferds-psykologi/økonomi, og han innehar nå et professorat på M.I.T.

I boken deler han mange tanker om menneskers adferd og valg. Dette gjør han på en meget lettfattelig og morsomt måte, gjennom mange tankevekkende forsøk, ikke minst på studenter.

En del av konklusjonene er velkjent fra foredrag i jobbsammenheng, for eksempel vår trang til å rettferdiggjøre de valgene vi har tatt. Og hvor lett vi lar oss blende av det som er "gratis".

Det som likevel gjør at denne boken er mer enn lettbent underholdning er Arielys påpekning av hva vi som enkeltmennesker og samfunn bør gjøre med denne kunnskapen.

Visste du for eksempel at studenter som blir bedt om å huske flest mulig av de ti bud før de skal ta en prøve jukser mindre?

At vi synes at dyre medisiner virker bedre enn billige?

Eller at mennesker som blir tilbudt betaling blir mindre villige til å gjøre en innsats enn de som bare blir bedt om å gjøre en tjeneste?

"Life with fewer market norms and more social norms would be more satisfying, creative, fulfilling and fun” sier Ariely.

Du finner forøvrig en veldig bra oppsummering på Skepsis-bloggen.

søndag 17. mai 2009

Kongen

Ved en sølvblek bjørkestamme,
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
Tyske bombefly er over.

Slitets tunge, trette furer
i hans ansikt er hans egne.
Smerten i det gjelder andre.
Slik må fredens ansikt være,
grått og dradd av nattevåk,
haget, pint, forhånt av voldsmakt,
men allikevel med styrken
til å lide med alt liv.

Han og bjørken hører sammen.
Som de døde er med mulden
er hans sjel blitt ett med landet.
Mannens rene, vare smerte,
stammens hvite, stille lys,
ser en dag de ikke kjente.
Noe fint og skjult skal krenkes.
Noe grovt og ondt skal komme.

Over smerten, sår og hudløs.
lukker der seg strengt en vilje.
Slik må fredens ansikt være,
dirrende av spente sener,
i en hård forakt for mordet,
i et vern for alt den elsker.

Rak og høy står han ved bjørken,
stirrende mot det som kommer,
ørne-ensom, ørne-stolt.

Da de tyske overfalt oss
og bød trelldom, svarte Kongen
at han nektet for seg selv.
Men det var hans folk som hadde
valget; bare det fikk svare.

Ingen presset ham i kampen,
ingen tryglet han om støtte.
Sky og var for andres skjebne,
angst for andres rett å leve -
siden hver må dø alene -
stod han, uten krav, og ventet.

Aldri var vårt land så øde:
veier stengt og byer lammet,
det var langt fra sinn til sinn.
var det ikke som hvert hjerte
fikk lagt valgets byrde på seg,
bevende: hva skal jeg gjøre?

Blekt og stille traff de valget,
først hans råd, og siden folket.

Første svaret kom fra havet.
Førti tusen norske sjøfolk,
en for alle, valgte strid,
valgte hjemløshet og lengsel,
valgte flammedød og koldbrann,
valgte drift på spinkle flåter
tusen ville mil fra hjelpen;
evig heder skal de ha!

Men de valgte det de kjente,
dekk og dørk, sitt eget arbeid.

De som gikk i krigen hjemme
valgte det de ikke kjente,
valgte det de ikke kunne.
men de fant seg vei mot fienden,
fra fabrikken og kontoret,
fiskebåten, skolepulten;
oftest fikk de ingen ordre
uten den de ga seg selv.

Snøen brånet, bjørken spratt.
Rugden trakk i månenatten.
Tyske tanks var sør i dalen.

med sitt hode fullt av våronn
gikk en mann nedover bygden,
han bar giftering på fingren,
det var lukt av hest i klærne.
Luften mellom ham og stuen
der hvor barnene og konen
stod og stirret, øket svimmelt
til et isrum hvor han sank.

Det var far som gikk i krigen.

Mange var som ikke gikk.


Kornet modnes sent her nordpå,
stampes ikke frem av jorden.

Så kom nederlagets time.
Kongen og de få som fulgte,
seilte hjemløse fra landet,
langsmed kystens siste øyer
der hvor vårens hvite sjøfugl
nettopp hadde endt sin lange,
lengselsdrevne reise hjem.

Landet lå igjen, alene.

Men det såkorn som var kastet
inn i hvert et nakent hjerte
på en blek, forpint aprildag
vokste gjennom høstens mørke:
det var selv en måtte velge.

Tapt og hjelpesløs var ingen:
hver var ensom med det største,
hver var ensom med seg selv.

Over jordens overflate
myldret landets nye herrer.
Vold og hykleri var paret,
og de kalte seg for gartner
når de bare var en lusepest
ynglende om folkets røtter,
giftig, gravende og grådig:
hvor er frihet, finn den, drep den.

Det ble ikke tungt å velge.
Tusen seilte over sjøen,
trosset bombefly og dødsdom,
storm og hav de ikke kjente
på en liten fiskeskøyte,
færingsbåt gikk også an.

Da de kom iland på kaien,
ba de straks om mere fare;
jagerfly var alltid drømmen,
og de brente etter kampen
som en elsker mot sin elskte.

Mange fikk det som de ville,
og de flyr idag Kanalen
til sitt ville stevnemøte.

Nød og terror ble i landet.
Alt ble plyndret og besmittet.
men det siste egentlige:
menneskesinnet fikk de ikke.

Barnene stod først i striden:
det var vekstens eget opprør.
kanskje barn har mest å verge,
siden de skal leve lengst.

Presset øket, hver fikk svare:
hva han mente med sitt liv.
Sa han at han mente noe,
ble han fengslet, slått og martret
av en flokk med syke treller
i den hatefulle angsten
for en frihet som de aldri
lærte av en førertrell.

Kornet modnes sent her nordpå.
Mannen, ensom med sitt indre,
velger langsomt, han må kjenne
hva han tror på, hvem han er,
men så føler han en lykke
ved at valget er hans eget,
gjennomprøvet, gjennomlidt.
Friheten er grodd i frihet,
alt er hans, fra rot til blomstring.
Han har retten til sin tanke,
dyrebar som hjemmets jord.

Fengslets bleke pinte menn
synger når de går i døden.

Nå er akeren blitt moden.

Engang var det få rundt Kongen.
Nå står han og folket sammen,
og nå stiger det fra somme
dette underlige ropet:
du er fører, du er høvding,
og vi selv er kongehirden.

Hvorfor er det at de velger
ord fra våre fienders språk?
Fører, før oss, og vi følger.
Er det angsten for å tenke,
er det trangen til å velte
alle byrder på en annen?

Skyldes ikke verdens nød
at den tenkte altfor dårlig?
Skal vårt bidrag til dens frelse
være det: å ikketenke?
Men det tankeløse ropet
skuler noe urettferdig,
noe blindt og grusomt mot ham.

Førerskapet ofrer andre,
blodig må dets byrde være;
den skal Kongen være fri.

Ingen mann i dødens kval
i en livbåts frost på havet,
eller siste natt i cellen
kan fortvilet rope til ham:
hvorfor har du ført oss hit?

De vil huske ham med godhet,
som en venn og som en felle.
De gikk selv sin gang mot døden,
for de valgte, de som han.

Han som stod ved bjørkestammen
i sitt hemmelige slektskap
med den bleke vår omkring seg,
hadde smertelig en ømhet
for alt liv som skulle gro.
Ydmyk har han sett det vokse
dit hvor hver mann er alene,
dit hvor friheten blir døden.

Han er mere enn en fører,
for han trodde på de andre,
sinnets eget kongerike.

Mot en fremtid skal han gå,
for han selv har mere frihet
i sitt hjerte enn de fleste.
Derfor er han folkekongen
i et land hvor hver skal være
fører for sin egen skjebne,
høvding i sitt eget sinn.


Nordahl Grieg, Ishavet, august 1942

søndag 26. april 2009

The Cult of the Amateur


Verden forandres og vi med den.

TV fylles av realityshow, og avisene har side på side med Britney Spears og Amy Winehouse. Folk spiller bort formuer på nettpoker, surfer på pornosider og laster ned gigabye på gigabyte med filmer og musikk de burde ha kjøpt i butikken.

I stedet for å lytte til ekspertene, professorene og de som virkelig kan noe, er vi opptatt med trivialiteter.

Hvem eller hva skal vi bebreide for denne samfunnsutviklingen?

I følge Andrew Keen er det Web 2.0 som har skylden.

Vi er alle bedratt sier Keen i sin bok "The Cult of the Amateur. How blogs, MySpace, YouTube, and the rest of today's user-generated media are destroying our economy, our culture, and our values".

Bedratt til å tro at Web 2.0 er et stort demokratiseringsprosjekt, mens det i virkeligheten ødelegger våre samfunn og vår kultur.

Millioner av mennesker poster meningsløse videoer av seg selv på MySpace og YouTube, og selvopptatte bloggere fyller nettet med trivialiteter "collectively corrupting and confusing popular opinion about everything from politics, to commerce, to arts and culture".

"The information business is being transformed by the Internet into the sheer noise of a hundred million bloggers all simultaneously talking about themselves" sier Keen. Nåja, kanskje med unntak av hans egen blogg, The Great Seduction.

Han er skeptisk til det meste i vår Web 2.0-verden, inkludert søkealgoritmen i Google (som favoriserer nettsteder med mange klikk).

Det er en til tider interessant analyse som leveres.

Når professorer i kjernefysikk ikke får rette informasjon på Wikipedia som en ungdomsskolelev har lagt ut, er vi selvsagt på ville veier.

Hvis unge mennesker fester like stor lit til en tilfeldig blogger som til en journalist i New York Time, er det ikke bra.

Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det er meget elitistisk stykke arbeid Keen leverer.

For meg er Web 2.0 ikke løsningen på alle problemer og veien til menneskenes lykke.

Men det er demokratisk i den forstand at mennesker i den minste avkrok kan få tilgang til media. Også dem som er ikke er vokst opp med Encyclopædia Britannica i bokhyllen hjemme.

Keen skriver for eksempel om hvor ille det er at den kjempestore Tower-butikken i L.A. blir nedlagt. At folk i L.A. heretter må handle på Amazon.com er selvsagt trist for dem og for alle oss som elsker slike store butikker. Men kanskje bra for ungdom i Midt-Vesten med interesse for progrock, som tidligere har vært avhengig av den lokale lille platebutikken?

Web 2.0 kan også fremme samarbeid og kreativitet. Vi deler opplevelser og oppfatninger og blir forhåpentligvis litt klokere. Dette aspektet synes jeg blir helt borte i Keens bok.

Frem for alt så er Web 2.0 morsomt. Og det er ikke lite bare det.

fredag 24. april 2009

Stor toleranse for sludder og vrøvl


Berlingske Tiende skriver om Dan Browns nye bok "The Lost Symbols" i dag.

Den kommer ut 15. september, og ryktene har det til at Dan Browns agent for Norden har en avtale om å sende oversettere til New York.

Der skal de, under strengt taushetsløfte selvsagt, arbeide med oversettelser på nordiske språk. Dette slik at lesere i Norden skal slippe å vente på oversettelsen.

Artikkelen omtalte også Opus Dei og hevdet at organisasjonen hadde fått økt sitt medlemstall etter "Da Vinci-koden".

Dette finner jeg også støtte for andre steder.

Vittorio Messori, en katolsk forfatter og journalist, hevder at "Opus Dei had responded not only with protests but also with its own “information campaign”, which had been so effective that it was now studied in US journalism schools. The result had been not only praise for the prelature’s stance of “elegant understatement” but also a rise in the number of adherents. This had been helped by Mr Brown’s errors, such as making his Opus Dei assassin a monk when Opus Dei is not a monastic order and has no monks".

Ellers bet jeg meg merke i slutten av artikkelen.

"Hvis Dan Brown hadde skrevet noget tilsvarende om centrale ting i den islamske verden, var hans forlag blevet sprængt i luften for længe siden", sier Peter Schepelern, lektor i filmvitenskap ved Københavns Universitet. "Den katolske reaktion viser, at den kristne verden trods alt besidder en stor tolerance over for almindeligt sludder og vrøvl".