Viser innlegg med etiketten media. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten media. Vis alle innlegg

søndag 27. juni 2010

En brutal medieverden

Liv Løberg har jukset med CV'en sin og påberopet seg utdanning hun ikke har, og dermed har hun fått en ansvarsfull jobb hun nok ikke ville fått ellers.

Det er jo slett ikke bra.

Viktig derfor at VG (sannsynligvis etter å ha blitt tipset) avslørte saken.

Hun har sagt opp stillingen, blitt politianmeldt og får nok aldri mer en betrodd stilling. Det er en personlig tragedie for henne.

Så da kan vi kanskje la henne få fred.

Men nei. Media skriver fortsatt om saken.

Vinklingen i dag er at Søviknes forteller om hvilken mediebelastning slike saker er. Det selger jo også.

søndag 30. august 2009

Gutta på tur i Kongo

Hva har de to gutta i Kongo drevet med? Diamantsmugling, våpensmugling, eller har de kanskje vært sikkerhetsvakter for selskaper som driver med slikt?

Det er ikke godt å vite.

Uansett så sitter de nå i en ganske så vanskelig situasjon.

Nå begynner for alvor journalister å reflektere over sin egen rolle.

Og her er et bra blogginnlegg.

Det er lett å latterliggjøre rettssaken, kanskje spesielt på grunn av størrelsen på erstatningskravene.

Hadde vi ledd så mye dersom enken for eksempel hadde krevd erstatning i størrelsesorden 1-2 millioner kroner?

Eller dersom kong Harald ikke var trukket inn?

Og: hvorfor dekker så få (om noen) journalister som kan fransk saken?

Hvorfor graver ikke journalistene i hvorfor de to unge mennene var der? Eller blir det gjort, og spart til den dagen de er i sikkerhet hjemme?

En ting er iallefall klart - UD kan ikke overprøve rettslige instanser i andre land selv om mange ønsker det.

Og vi kan heller ikke bombe landet og hente dem ut - selv om jeg ser at dette blir foreslått i kommentarfelt i norske media. Det er tankevekkende at Eirik Newth måtte kontakte NRK for å få dem til å moderere kommentarfelt på nrk.no

Også nordmenn må stå til ansvar for det vi gjør - også når vi ikke er i Norge.

fredag 19. juni 2009

Kontakt med de døde

TV Norge-kanalen Kanal 5 starter nå et underholdningsprogram der man kan få kontakt med slektninger eller venner som er døde. Gro-Helen Tørum vil dra rundt i landet og besørge kontakt slik at folk kan få formidle det de har på hjertet, eller stille spørsmål.

Krisepsykolog Atle Dyregrov slakter programmet, blant annet i onsdagens Her og Nå.

Det interessante er forsåvidt ledelsen i TV Norge, som mener at vi skal se serien før vi fordømmer. De mener altså at vi IKKE kan være kritiske til et konsept på et prinsipielt grunnlag før vi har sett alle programmene

Det pekes på at serien nok ikke appellerer til dem som har mistet en slektning i høy alder, "mett av dage", men kanskje mere til dem som sitter igjen med verkende spørsmål etter å ha mistet en kjær.

Her blir TV Norge ganske så svar skyldig.

Etter det jeg skjønner skal objektene oppgi informasjon på forhånd, slik at det ikke engang er snakk om "cold reading".

Det er utrolig at TV Norge har gitt grønt lys for et konsept som så kynisk spiller på menneskers sorg og avmaktsfølelse overfor døden.

onsdag 3. juni 2009

Journalistikk med et menneskelig ansikt?

Et fly forsvinner plutselig og alt vi hittil har funnet er vrakrester.

Så viser det seg at det har vært nordmenn ombord, og nå fylles avisenes forsider av bilder og hjerteskjærende overskrifter.

Vi møter Alexander 11 år, som reiste alene.

Og en kvinne hadde snakket med sin kjære og hennes siste ord var "Jeg elsker deg".

Hvorfor denne voldsomme trangen til å omtale mennesker som er forulykket med fornavn? Hvorfor skal jeg vite innholdet i deres private telefonsamtaler? Trenger jeg å se bilder av mennesker jeg ikke kjenner? Trenger vi masse detaljer fra deres liv?

De som kjente dem har vel iallefall ikke behov for å se bildene på forsiden av løssalgsavisene?

(Og ja, jeg trenger ikke å kjøpe løssalgsaviser og jeg har heller ikke kjøpt dem)

torsdag 26. mars 2009

Når noen ikke får lov til å glemme

Det er ett år siden den tragiske ulykken i Ålesund der en stor fjellblokk raste ut og knuste en boligblokk slik at 5 personer døde.

Ettårsdagen blir markert med oppslag i norske media.

Et leirras i Trøndag river vekk hus og hjem for mange mennesker. I media får vi samtidig listet opp alle tidligere leirras, illustrert blant annet med bilder fra raset i Hemnes i 1996 der fire personer omkom.

En psykisk syk person i Tromsø dreper tre mennesker med kniv. De som er blitt drept havner på forsiden med teksten "Det siste bildet". Saken illustreres med opplisting av tidligere drap begått av personer med psykiatriske lidelser

En person skades stygt på fotballbanen. Da er det et godt journalistisk grep å vise videoen der Dagfinn Enerly blir så hardt skadet at han i dag sitter i rullestol.

Noen faller i alpinbakken. Da er det fint å vise fallet til Aksel Lund Svindal eller fallet til Lanzinger som måtte amputere den ene foten etter at han skadet seg stygt i Kvitfjell i fjor.

Slik kunne jeg fortsatt.

Mange har opplevd å miste noen av våre kjære. De fleste ønsker å velge selv når vi vil la minnene strømme på, for eksempel ved å oppsøke graven.

Men det sitter altså mange blant oss som ikke får lov til å ha noe kontroll over når minnene og tankene skal komme. De åpner avisen for å lese om noe de interesserer seg for, og møtes av bildet av bilvraket der deres eneste to barn døde.

Medias behov for å gi alle full oversikt er viktigere enn å la sårene gro for dem som ble rammet av død eller ulykke.

Jeg tror ikke vi blir klokere av dette.