Obamafamiliens vektkampanje

Michelle Obama har startet en kampanje mot overvekt hos amerikanske barn.

Prisverdig, i og med at hver tredje barn i USA regnes som overvektig.

Fru Obama fronter et kosthold med færre burgere, mer frukt og vann istedet for brus. Flott.

Mindre bra er det at hun bruker sine barn i kampanjen.

Hun burde ikke fortelle offentlig at familielegen synes et av barna er "lubben". Hvordan må det oppleves for barnet?

Man skal også være svært forsiktig med å ta opp slike spørsmål internt i familien, spesielt kanskje med jenter i tenårene.

Det handler både om selvbilde og om et naturlig forhold til kosthold.

R.I.P. Sølve Grotmol

Sølve Grotmol gikk bort i dag, 70 år gammel.

Takk for gode minner.

Den Stilleste Timen

Håndspåleggelse mot koldbrann

Scientologene vil også hjelpe til på Haiti, og John Travolta har sendt 80 helbredere.

Ikledd gule t-skjorter går de rundt blant de sårede og legger hendene på dem. VG forteller hvordan de "behandler" en mann med koldbrann i benet.

"Vi bruker en prosess som vi kaller «assistansen». Vi følger nervesystemet slik at det tilkobler seg igjen med kroppens hovedpunkter, dette fører tilbake kommunikasjon innad i kroppen. Når du får et kraftig slag på kroppen din setter energien din seg fast på feil steder, og vi setter i gang kommunikasjonen der energien blir fristilt."

Jeg kjenner at jeg blir ordløs.

Mediene på Haiti

De fryktelige bildene fra Haiti fyller tv-ruten døgnet rundt og de store tv-stasjonene og avisene har alle sendt opptil flere reportere.

Mange kritiserer dette, ikke minst fordi de kan gå i veien for hjelpearbeiderne. Og selv om de bringer med seg vestlig valuta må de nødvendigvis tære på allerede minimale ressurser.

Likefullt tror jeg at vi er blitt så herdet av all verdens katastrofer at den dagen tv-kameraene slukkes, ja så vil også strømmen av penger til hjelpeorganisasjonene avta dramatisk.

Men ved neste korsvei kunne kanskje tv-stasjoner og aviser samarbeide og sende langt færre?

Haitis pakt med djevelen

Flere millioner mennesker trenger akutt hjelp på Haitit etter jordskjelvet, og så mange som over 100 000 er kanskje døde.

Haiti er forbannet, sier Pat Robertson, de har inngått en pakt med djevelen.

At orkanen Katrina var Guds straff over amerikanerne for abortloven, vet jo Robertsons tilhengere allerede.

Godt vi i Vesten, spesielt her i Norden, ikke straffes på denne måten

Noen rasulykker og vinterorkaner har vi jo, men ellers ser det ut til at vi beskyttes.

Det rart hvordan Robertsons Gud lar djevelen herje med de fattigste i verden.

Bangladesh for eksempel, som stadig rammes av flom.

For ikke å snakke om Indonesia, der det etter tsunamien både har vært flere jordskjelv og store ulykker.

De som tror jordskjelvet i Haitit skyldes bevegelser i jordskorpen, kan jo gi penger til Kirkens Nødhjelp, Røde Kors, Leger uten grenser eller noen av de andre hjelpeorganisasjonene som nå forsøker å hjelpe desperate mennesker.

Om å vitse om andre

Tenkte egentlig å blogge om idrettsgallaen og vitsingen om Tom Nordlie og Peter Müller lørdag kveld.

Noen av oss tvitret om dette, men flere synes å mene at å kalle dette mobbing var å tømme begrepet mobbing for innhold.

Selv synes jeg altså at det er betenkelig når man i lørdagsunderholdning på norsk tv synes det er greit å latterliggjøre noen som ikke engang var der.

Jeg synes det gir noen signaler, spesielt til barn, at dette er greit. Og det er det IKKE.

Nå ser jeg at @Vrangest er enig med meg.

Og hun skriver godt også, så les og bli klok.

Ta grep Kleppa

Knut Arild Hareide, leder for transportkomiteen i Stortinget, er opprørt over situasjonen i togtrafikken og krever at samferdselsministeren tar grep.

I følge VG ønsker han at NSB får konkurranse fra flere aktører.

Etter mitt skjønn (og jeg har nå pendlet på Østfoldbanen i over 8 år), så er problemet nedslitt materiell - både togsett, signalanlegg og sporveksler - og manglende kapasitet på skinnegangen.

Jeg har vokst opp i en familie der man i flere ledd bakover har vært stolte arbeidstakere i NSB.

I dag er selskapet splittet opp i diverse selskaper.

Noen har ansvaret for infrastrukturen, noen for transporten, noen for serveringen og noen for stasjonsbygninger osv.

Alle skylder på andre - og ingen har totalansvaret for at vi kommer frem.

Den eneste måten jeg kan se at privatisering kan bedre situasjonen er at aktørene setter krystallklare krav til infrastrukturen de skal operere på.

Flytoget fikk gode, rette linjer der de kan kjøre med høy hastighet. Men også de er avhengig av å kjøre parallellt med vanlig NSB, og da har de forkjørsrett.

Jeg tror den eneste løsningen er en kraftig satsning nå.

Erstatt tog med buss hver helg fremover og sett igang døgnkontinuerlig jobbing. Vi trenger nye skinner, dobbeltspor, nye sporveksler, nye signalanlegg og nye kjøreledninger.

NÅ.

Og jeg er nesten fristet til å si at hvis privatisering er det som skal til for at Stortinget skal investere så det monner i infrastruktur, så er det bra.

NSB er uansett ikke hva det engang var.

Northug og den globale oppvarmingen

Northug imponerer, også svenske sportsreportere.

Se for eksempel hva SVT Sport's reporter Jonas Karlsson sa på Twitter:

Bara så ni vet: Northug kommer vinna alla tävlingar, i alla skidsporter, i all framtid. Tills den globala uppvärmningen smält bort all snö.

... och då kommer han vinna på rullskidor! Tills den globala uppvärmingen smält bort all asfalt.

Då vinner han på vattenskidor.

Og jeg kommer nok til å se på det også.

På vegne av venner

Kristopher Schau har hatt mye rart for seg.

Julen i fjor bestemte han seg for å begynne å gå i kommunale begravelser. Begravelser betalt av Oslo Kommune, med en hvit kiste i en kirke uten andre tilstede enn presten og begravelsesbyrået.

Begravelsene kjennetegnes av at dødsannonsen undertegnes med "På vegne av venner", noe som også er tittelen på årets vakreste bok.

"Det er tross alt noen som har gått bort. Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed. Er det da noe mer enn et stort empatisk sort hull hvor samfunnet er satt til å gjøre sorgen for oss? Der nasjonen tar seg av det praktiske".

Den som ikke leser denne med en stor klump i halsen har et hjerte av sten.

Det er mennesker som begraves.

Mennesker som har levd et liv og betydd noe for andre. Men som dør uten at noen gråter over dem.

Les, og bli berørt.

Et angrep på ytringsfriheten

Når tegneren Westergaard angripes med øks i sitt eget hjem er det et angrep på ytringsfriheten. Ekstra alvorlig er det kanskje at hans fem år gamle barnebarn var til stede.

Det er ikke første gang han trues. Etter at Muhammed-tegningene ble trykket i Jyllandsposten i 2006 har han levd med politibeskyttelse.

Det er bra, og forsåvidt også selvfølgelig, at Stoltenberg går ut og sier at dette er alvorlig, og at vi ikke kan akseptere angrep på ytringsfriheten.

Men det er fortsatt sterkt beklagelig at norske myndigheter ikke gikk sterkere ut med støtte til Selbekk og Jyllandsposten i 2006.

Store aviser som Aftenposten, Bergens Tiende og Stavanger Aftenblad trykket også faksimilier av tegningene. Likevel fremstilte Støre det som om det bare var en liten ubetydelig kristen avis (Magazinet) som hadde gjort det.

Les for eksempel uttalelsen fra Støre 10.02.06 der han roser Selbekk for beklagelsen, og han at nå "håper beklagelsen fra Selbekk fredag vil være et godt bidrag til at situasjonen roer seg ned i de muslimske landene".

Norske myndigheter burde sagt tydelig fra at ytringsfriheten er en grunnleggende del av vårt demokrati og at alle norske borgere kan regne med myndighetenes støtte og beskyttelse. Og selvsagt skulle de gitt uforbeholden støtte til Jyllandsposten og Westergaard.

Men i stedet var man altså glad for en beklagelse.

PS Her er en ganske god oppsummering av debatten på Aftenpostens sider og en her er en annen god oversikt.

3.1.10

Kokkvold har levert et fantastisk godt forsvar for ytringsfriheten.

Når norske og andre medier fortsatt ikke våger å trykke disse harmløse tegningene, er det ikke fordi vi har bøyd oss i respekt for muslimenes tro, men fordi vi har bøyd oss i frykt for islamistenes terror, hvilket vi aldri må finne på å gjøre.

Inn i et nytt tiår

På vei inn i et nytt tiår (hva det nå heter) stopper jeg opp for en liten oppsummering.

Jeg har tidligere oppsummert 2009, men hva bragte tiåret vi forlater?

På det personlige planet har jeg byttet arbeidsgiver to ganger, én gang fordi vi ble solgt til et annet selskap, og én gang fordi jeg søkte en annen jobb. En jobb som har gitt meg mange nye erfaringer på helt nye områder.

Vi har flyttet, fra Oslo til Langhus, og fått mye mere plass.

Jeg har fått store barn, ja en av dem er til og med blitt myndig.

Så tiåret har for meg vært svært godt.

Når jeg vender blikket utover, er jeg imidlertid mer i tvil.

00-tallet er i Morgenbladet blitt karakterisert som "kanskje det verste i vår levetid" . Jeg stiller meg ikke bak alt i denne analysen, spesielt ikke vektleggingen av religiøsitetens gjenkomst som dominerende samfunnsfaktor.

Men sammenlignet med nitti-tallet, som både på det personlige planet og ellers var preget av optimisme og fremtidstro, synes jeg det er dystert tiår vi legger bak oss.

Jeg startet 90-tallet gravid, foran bilder av Muren som falt. Jeg gråt når jeg tenkte på at jeg fødte min barn inn i en bedre verden, uten jernteppet.

Vi fikk internett og mobiltelefoner. Verden åpnet seg for oss.

Og selv om det var slitsomt med barn, så visste jeg at alt ville bli bedre.

På Balkan raste krigene, men vi hadde en president i USA som gikk inn for intervenering for å hindre folkemord.

00-tallet derimot, startet med nedgang og oppsigelser i it-bransjen.

Deretter kom 911. Og krigen i Afghanistan.

Og vi fikk en president som gikk til krig mot Irak på fabrikerte beviser og som syntes tortur var greit i det godes tjeneste.

Og til slutt en global finanskrise der til og med land som Island og Hellas sliter på konkursens rand.

De aller fattigste i verden har ikke fått det bedre.

Og når verdens ledere samler seg for å bli enige om viktige miljøtiltak så klarer de ikke å bli enige.

Når jeg ser tilbake på dette tiåret er det i hovedsak én ting som gir meg håp: valget av en svart president i USA.

Hva han enn klarer å utrette, så er det iallfall noe av Martin Luther Kings drøm som er blitt sann.