Illusjonen om valgfrihet

Saken er ikke helt ny, jeg leste om den forrige helg, men det aner meg at den fortsatt er aktuell.

Det gjelder Hanne Østby (18), multifunksjonshemmet, sterkt hjerneskadet og med ukontrollerbar epilepsi. Førstegangsvelger Hanne, som har fått valgkort, men som ikke aner at det er valg i Norge. Av spesialister er hennes psykologiske funksjonsalder beregnet til å være på under ett år.

Hanne har bodd hos sin fosterfamilie siden hun var ett år. De har gitt Hanne et hjem og kjærlighet. Og de bygde en omsorgsbolig for henne og tre andre funksjonshemmede.

Men Hanne er blitt over 18 år og barnevernet og bydelen vil stikk i strid med fosterforeldre og biologisk far nå si opp plassen i omsorgsboligen og flytte henne til et sykehjem for unge.

Hanne er for bydelen en "søker", og hun har fått sin plass, bortsett fra at ingen har søkt om den.

Begrepet "valgfrihet", som er så populært hver gang det er valgkamp, er tydeligvis ikke så sentralt når det gjelder konkrete tilfeller - og enkeltskjebner. Da teller nok økonomien mest.

Hva de som har gitt henne omsorg i 17 år mener teller iallefall ikke noe.