På vei inn i et nytt tiår (hva det nå heter) stopper jeg opp for en liten oppsummering.Jeg har tidligere oppsummert 2009, men hva bragte tiåret vi forlater?
På det personlige planet har jeg byttet arbeidsgiver to ganger, én gang fordi vi ble solgt til et annet selskap, og én gang fordi jeg søkte en annen jobb. En jobb som har gitt meg mange nye erfaringer på helt nye områder.
Vi har flyttet, fra Oslo til Langhus, og fått mye mere plass.
Jeg har fått store barn, ja en av dem er til og med blitt myndig.
Så tiåret har for meg vært svært godt.
Når jeg vender blikket utover, er jeg imidlertid mer i tvil.
00-tallet er i Morgenbladet blitt karakterisert som "kanskje det verste i vår levetid" . Jeg stiller meg ikke bak alt i denne analysen, spesielt ikke vektleggingen av religiøsitetens gjenkomst som dominerende samfunnsfaktor.
Men sammenlignet med nitti-tallet, som både på det personlige planet og ellers var preget av optimisme og fremtidstro, synes jeg det er dystert tiår vi legger bak oss.
Jeg startet 90-tallet gravid, foran bilder av Muren som falt. Jeg gråt når jeg tenkte på at jeg fødte min barn inn i en bedre verden, uten jernteppet.
Vi fikk internett og mobiltelefoner. Verden åpnet seg for oss.
Og selv om det var slitsomt med barn, så visste jeg at alt ville bli bedre.
På Balkan raste krigene, men vi hadde en president i USA som gikk inn for intervenering for å hindre folkemord.
00-tallet derimot, startet med nedgang og oppsigelser i it-bransjen.
Deretter kom 911. Og krigen i Afghanistan.
Og vi fikk en president som gikk til krig mot Irak på fabrikerte beviser og som syntes tortur var greit i det godes tjeneste.
Og til slutt en global finanskrise der til og med land som Island og Hellas sliter på konkursens rand.
De aller fattigste i verden har ikke fått det bedre.
Og når verdens ledere samler seg for å bli enige om viktige miljøtiltak så klarer de ikke å bli enige.
Når jeg ser tilbake på dette tiåret er det i hovedsak én ting som gir meg håp: valget av en svart president i USA.
Hva han enn klarer å utrette, så er det iallfall noe av Martin Luther Kings drøm som er blitt sann.
Du bemerker at de aller fattigste ikke har fått det bedre. Det har du nok rett i. Men hvis en ikke samtidig husker på at svært mange som var blant de fattigste ikke lenger er det - for eksempel i Kina og India - er på god vei ut av den virkelig grove fattigdommen, vel da kan et sånt utsagn bli en bekreftelse på at alt bare blir verre og verre.
SvarSlettIkke at jeg mistenker deg for å mene det.
Du har nok rett i at det har vært en positiv utvikling for svært mange, og det er svært gledelig.
SvarSlettJeg er likevel urolig for de aller fattigste som ofte lever i områder med uro og krig. Tror feks at forholdene i Sudan slett ikke er blitt bedre.
Og når finanskrisen rammer oss i Vesten, glemmer vi fort de som har det langt, langt verre.