onsdag 31. mars 2010

B17 som kreftbehandling

Kilde Helse tilbyr behandling under mottoet: "Kilden til helse ligger i oss selv".

Og for kreftpasienter også i B17- Laetrile - Amygdalina, et stoff som finnes naturlig, spesielt i aprikoskjerner.

Slik beskrives kreftbehandlingstilbudet på deres nettsider:
Bruk av B17 ved behandling av kreft kan ha effekt i kombinasjon med riktig kosthold og kosttilskudd. B17 behandling er aldri noe man gir istedet for den behandling som tilbys fra sykehus og kreft-spesialister. B 17 behandling kommer som et supplement for de som ønsker en slik støttebehandling. Vi kan ikke gi noen garanti for at B17 behandling vil hjelpe. Dersom det dreier seg om langtkommet kreft er målet først og fremst å forbedre den enkeltes livskvalitet.
(Den opprinnelige teksten slik den sto før VG begynte å grave i saken står i bildet øverst).

Nå er det bare det at B17 frigjør cyanid i kroppen. Det anbefales derfor maksimalt å spise én til to aprikoskjerner om dagen. VG har tidligere dokumentert at kreftpasienter er blitt forgiftet med B17.

Statens helsetilsyn har åpnet tilsynssak mot senteret etter VGs kreft-avsløringer, og har bedt om journaler for å se om senteret har behandlet pasienter med kreft

All honnør til VG for gravejournalistikken.

tirsdag 30. mars 2010

Dawkins og den katolske kirken

Richard Dawkins legger ikke fingrene imellom når han karakteriserer den katolske kirken:
No, Pope Ratzinger should not resign. He should remain in charge of the whole rotten edifice - the whole profiteering, woman-fearing, guilt-gorging, truth-hating, child-raping institution - while it tumbles, amid a stench of incense and a rain of tourist-kitsch sacred hearts and preposterously crowned virgins, about his ears.
Nå mener jeg at det er helt legitimt å diskutere og kritisere religioner. Men man får mer respekt og interesse for kritikken når det er en viss grad av nyanser i den.

mandag 29. mars 2010

Norske jøder og antisemittismen

Hans Olav Fekjær har 24.3 et innlegg i Aftenposten med tittelen "Israels politikk skader jødene". Der siterer han en jødisk venn av seg: «Jeg betrakter Israels politikk som rasistisk og vanvittig, og at den leder til jødehat.» "Flere tenker slik", sier Fekjær. Han er riktignok enig i at jødiske barn ikke har skyld i Israels politikk, men fortsetter:
"Men Israel hevder stadig at landets politikk føres på vegne av alle jøder og at enhver kritikk derfor er antisemittisme. Derved vil Israel gjøre alle jøder kollektivt ansvarlige for overgrepene. I USA blir kritiske jøder ofte skjelt ut for å være «selvhatende jøder». Norske jøder som er uenige i Israels politikk, synes å kvie seg for å si det offentlig."

Den sterke og velfortjente sympatien som jødene fikk etter Holocaust, står i fare for å forvitre".
Dersom norske jøder bruker sin rett som alle andre innbyggere i dette landet til å mene det de vil, og si - eller ikke si- det vil om Israels politikk, må de altså bære konsekvensene: Hatefulle ytringer mot små barn.

Og Fekjær bare konstaterer - uten noen kritiske bemerkninger - at en støtte til en folkegruppe som har blitt utsatt for folkemord forvitrer som følge av én stats politikk.

Nils August Andresen svarer 26.3 og påpeker at norske jøder ikke har skapt antisemittismen. Han viser også til at Anne Sender, leder for det mosaiske trossamfunn, har tatt avstand fra bosetnings-politikken, og lurer på hvor ofte den lille norske minoriteten må gå ut med fordømmelser.

I dag svarer Fekjær. "Israels brutalitet er årsaken" er overskriften. Det er mulig det er Aftenposten som bestemt tittelen. Men han fortsetter å gi jødene ansvar for å gå ut offentlig:
Det er tøv når Andresen hevder at jeg gir norske jøder skylden før det nye jødehatet. Israels brutalitet er en årsaksfaktor. Men de jøder som tar offentlig avstand fra bruddene på folkerett, menneskeretter og krigens lover, bidrar til å motvirke det nye jødehatet.
Nei, Fekjær. Det er ikke norske jøders ansvar å motvirke jødehatet. Det er vår alles plikt.

Israels politikk, som jeg på ingen måte forsvarer, kan sikkert nøre opp under et latent jødehat. Men jødehatet har en lang og grusom historie. Den leder fra ghettoer via progromer til krematoriene i Auschwitz.

Og norske jøder er på ingen måte kollektivt ansvarlig for å mene noe offentlig om staten Israels politikk.

lørdag 27. mars 2010

Alexander Kielland

For tretti år siden havarerte boligplattformen Alexander Kielland på Ekofisk-feltet i Nordsjøen, og den største norsk ulykken i fredstid var et faktum.

123 mennesker mistet livet, og de andre 99 som var ombord samt alle i redningstjenesten må leve med vonde minner.

Det var en sterk påminnelse om at oljeeventyret som har brakt så stor rikdom til Norge kostet.

Og de som betalte prisen var vanlige mennesker. Mange av dem som var ombord hadde ikke sikkerhetskurs. De var elektrikere og håndverkere som var på riggen for å gjøre en jobb.

Vi står i en stor gjeld til alle dem som har bidratt til norsk oljeutvinning. En gjeld som norske myndigheter ikke alltid synes å erkjenne.

Heller ikke når det kommer til nordsjødykkerne. Mange av dem fikk helsen og livet ødelagt, men har fortsatt ikke fått den erstatningen de fortjener.

torsdag 25. mars 2010

R.I.P. Pål Bang-Hansen

En ener i norsk film har gått bort.

I sitt minneord over Pål Bang-Hansen kaller Per Haddal ham et sant renessansemenneske - filmkritiker, reporter, radiokåsør, programleder, filmmaker, forfatter, kunstekspert, munter debattant og refser av urettferdighet.

For meg ER norsk film Pål Bang-Hansen.

Og da jeg i sin tid kom til Cannes var det hans stemme jeg hørte i mitt indre.

Litt trist da å tenke på at han ble brukt så lite i de siste 10 årene han levde. Yngre og kulere programledere ble trukket frem, til tross for at få vel fulgte så mye med på både norsk og internasjonal film som ham.

Og filmen "Norske byggeklosser" er fortsatt utstyrtelig morsom.

R.I.P Pål Bang-Hansen

fredag 19. mars 2010

Trenger vi forskning?

Jeg har sett tre episoder av "Hjernevask", lest mange debattinnlegg både på nett og i aviser, og torsdag kveld var det til og med en tv-debatt om serien.

Hvorfor har "Hjernevask" skapt et slikt engasjement?

Serien handler om arv og miljø, men fremfor alt formidler den et inntrykk av et lukket forskermiljø som avviser annen forskning som "dårlig", og norske forskere som uinteresserte i annen forskning enn den de selv bedriver. Ikke minst den som foregår utenfor landets grenser.

Nå har jeg ikke sett eller hørt råtapen fra intervjuene. Forskerne kan ha blitt grovt kryssklippet.

Det må også sies at Cathrine Egeland fremsto i et litt bedre lys i tv-debatten. Hun startet med å beklage at hun at hun hadde vært så kategorisk, og sa også at Harald Eia hadde fått henne til å reflektere over biologiens betydning.

Men vi sitter igjen med et inntrykk av forskere som sitter ganske så godt begravet i sine paradigmer.

Noen mener at programserien har vært et karakterdrap på norske forskere.

Mulig det, men like ille er det at norsk forskning latterliggjøres.

Hvorfor skal sykepleiere, rørleggere og stuepiker sponse forskning med sine skattepenger når den tilsynelatende er så meningsløs? Hvorfor skal forskning og høyere utdanning prioriteres i statsbudsjettet?

Heldigvis er ikke Harald Eias serie hele sannheten om norsk forskning.

Vi trenger flere tv-serier som "Schrödingers katt". Vi må få frem mangfoldet og bredden i all den arbeidsinnsatsen som legges ned i sektoren.

Vi trenger forskere som kan formidle det de jobber med på en troverdig måte og journalister som kan hjelpe dem med det.

Og jeg ønsker meg en forskningsformidling som skaper engasjement og nysgjerrighet slik at forskning fremstår som mer attraktiv karrierevei for unge mennesker enn media og tv.

torsdag 18. mars 2010

Energiinnsprutning i Neverland

Endelig var det premiere på KG-teaterets oppsetning av Peter Pan.

Rundt 30 ivrige ungdommer har øvd siden jul, de siste ukene nesten hver dag, og hele vinterferien.

Men så ble da også et fantastisk resultat!

Vi er jo som foreldre selvsagt helt objektive når vi utroper denne forestillingen til den mest livsbejaende, morsomme og energisprutende vi har sett! Og ganske fantastisk at så mange kunne danse, fekte, leke og synge på scenen samtidig.

Nåja, noen blåmerker har det blitt underveis. Her er det nemlig scener hvor skuespillerne både blir løftet og kastet.

Vår håpefulle 17-åring var ikke bare en nydelig, men også en ganske så vill og utemmet fe. Slik riktige feer skal være.

Og når det hele blir kronet med strålende anmeldelse og en sekser i Aftenposten er det vel lov å være bittelitte granne stolt?