Svein Tore Marthinsen (@stmarthinsen) har skrevet om borgerlønn på sin blogg. Han har også tidligere skrevet artikkelen "En skam å ikke arbeide?" på Minervas nettsider. Og i dag har debatten "rast" på Twitter.
Debatten viser at dette er et viktig, men vanskelig spørsmål.
Viktig fordi vi berører sentrale spørsmål i vår velferdsmodell.
Vanskelig fordi det er opptil flere grøfter å falle i mens man forsøker å forklare hva man mener. Spesielt når man begrenses til 140 tegn.
Marthinsen løfter frem viktige perspektiver på mennesket. Et menneskesyn som setter likhetstegn mellom menneskeverd og produksjonsevne er ikke bare trist og sykt, men direkte farlig.
En baby har sin verdi ikke ut fra at den en dag vil bli en skattebetaler, men fordi den nettopp er et menneske. En som er funksjonshemmet har akkurat det samme menneskeverdet som statsministeren.
Det er derfor fristende å si seg enig i forslaget om å sikre alle en minimumsinntekt, for eksempel i form av en borgerlønn på et nivå som ikke er luksuriøst, men til å leve av.
Jeg ser likevel mange sider ved forslaget som er mindre bra.
Hvordan sikrer vi oss at folk faktisk vil yte etter evne når det blir mye enklere å få, også for dem som faktisk strengt tatt ikke har behov?
Hvordan sikrer vi vilje til å finanisere ordningen? Og det i et arbeidsmarked med stadig flere eldre og færre til å dele byrdene?
Og hvordan skal vil holde motivasjonen til å jobbe oppe i lavtlønnsyrker når forskjellen mellom det de tjener etter skatt og borgerlønnen blir minimal, ja kanskje negativ?
Marthinsen skriver godt om mennesker som ikke har lønnsarbeid men som bidrar i frivillig arbeid. I mange tilfeller bærer de mye av lokalsamfunnet. Men vil de som i dag lever av sosialhjelp strømme inn i frivillig arbeid den dagen de i stedet får borgerlønn?
Hva er løsningen?
Vi trenger gode ordninger for dem av ulike grunner ikke kan eller klarer å jobbe. Barn skal slippe å vokse opp i fattigdom fordi foreldrene har problemer på arbeidsmarkedet.
Vi må ha respekt for menneskeverdet og respekt for at vi alle kan komme i en situasjon der vi trenger at noen støtter oss.
Vi skal ha et arbeidsliv som er inkluderende overfor dem som ikke klarer å stå på 100 %, og for dem som har en CV med hull.
Vi trenger en helt annen integreringspolitikk med gratis språkopplæring og barnepass til innvandrerkvinner.
Vi må ha et NAV som fungerer.
Men i tillegg til dette må noen faktisk dras opp av sengen og få et spark i baken.
Og da er ikke borgerlønn til alle løsningen.
Om kamelen og nåløyet (og litt om sosialistiske bibelguider)
for én dag siden
Nå er jeg nok fortsatt påvirka av tvilsomme venner fra 70-åra, men kanskje det er kapitalismen det er noe galt med?
SvarSlettHar du ikke glømt den beste metoden - å "lure" folk som har "falt utenfor" tilbake/inn i - lønnsarbeid og/eller annen nyttig virksomhet?
SvarSlettVi har sett sånne prosjekter, med svært lav terskel inn, svært små krav, føre til ganske så vellykket integrering i arbeidsliv, ja til og med lederstillinger.
Det der med spark i baken - joda, det hender at det må til, men svært sjelden.
Svein: Ja, mine tanker passer iallefall ikke sammmen med en "nattvekterstat" der staten griper minst mulig inn.
SvarSlettRaagraaum: Jeg er ikke i mot prosjekter med lav terskel inn og svært små krav. Det faller inn under det jeg kaller et "inkluderende arbeidsliv som har plass til dem som ikke kan yte 100 %". Vi har jo i dag ordninger der feks lønn dekkes av NAV, og jeg tror man må tenke nytt på flere slike områder. Og når det gjelder å presse folk så tror jeg faktisk det er noen som trenger et "spark bak" ja.
Det er noe med overgangen mellom statlig vilje og politiske visjoner, som så skal gjøres til virkelighet av "de små og mellomstore bedriftan", pressede som de er av finanskrise og "de store bedriftan". Jeg ser det godt i jobben min, når to års introduksjonsprogram er slutt for flyktninger, og de må stille i NAV-køen.
SvarSlettLite overraskande så er eg positivt innstilt til borgarløn.
SvarSlettEg ser jo problemet med at å motivere folk til å ta lønna "arbeid" om dei har tilbod om borgarløn. Eg har ikkje på ståande fot eit fullverdig svar på det.
Eg veit faktisk med meg sjølv at eg kanskje ikkje hadde endt opp med denne jobben eg har no, om eg etter endt studie kunne fått borgarløn. Det tyder ikkje at eg er arbeidssky eller hadde tilbragt dagane i senga, men at eg har prosjekt som eg likar å forfølgje som ikkje nødvendigvis er knytta til profitt for meg, men som eg likevel ser som positive bidrag til kulturlivet.
Tenk deg bloggen min om eg var på borgarløn då ;-D
Akk ja, Mad Mullah
SvarSlettJeg hadde også hatt mange morsomme prosjekter hvis jeg kunne levd på borgerlønn. Men skulle finansiert det?
Kan ikkje du finansiere mine prosjekt då? *bambiauge*
SvarSlettNei! *pandaøyne*
SvarSlettSlemt med pandaøyne. Nå får mullahen ikke sove i natt!
SvarSlettNår det gjelder hvem som skal betale, ser jeg fortsatt dagens kapitalisme som en hindring, men jeg ser ingen løsning. (Da kunne jeg jo reist rundt og holdt godt betalte foredrag, så var i hvert fall jeg betalt!).