Dagbladet bringer i dag nyheten om at norske kjæledyreiere bruker stadig mer penger på behandling av kjæledyrene sine.
Cellegiftbehandling blir bare mer og mer vanlig i Norge.
Nå er jeg en lidenskapelig katteeier og forstår fortvilelsen over at ens kjære kjæledyr er sykt.
Men jeg blir betenkt når jeg ser at Dyrebeskyttelsen ser på utviklingen som et godt tegn. "Det er klart at man vil gjøre det man kan for å forlenge et liv, slik at man får mer tid sammen", sier informasjonsansvarlig Odd Harald Eidsmo.
Veterinær Torbjørn Jaran Knive er derimot svært skeptisk til at man utsetter dyr for en ganske smertefull og langvarig behandling med mye bivirkning.
Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at man tenker mer på seg selv enn dyret når man utsetter det for slike behandlinger.
De som kjenner folk som har gått igjennom cellegiftbehandling vet hvor slitsom den kan være. Men mennesker vet hvorfor de blir kvalme og utslitte. De vet at det finnet et håp der fremme om å bli friske.
Et dyr vet ikke noe slikt, og er totalt avhengig av oss.
Jeg håper derfor at kjæledyreiere tar sitt ansvar og avslutter dyrets lidelser når legen anbefaler det.
Om kamelen og nåløyet (og litt om sosialistiske bibelguider)
for én dag siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar