Det er ett år siden den tragiske ulykken i Ålesund der en stor fjellblokk raste ut og knuste en boligblokk slik at 5 personer døde.
Ettårsdagen blir markert med oppslag i norske media.
Et leirras i Trøndag river vekk hus og hjem for mange mennesker. I media får vi samtidig listet opp alle tidligere leirras, illustrert blant annet med bilder fra raset i Hemnes i 1996 der fire personer omkom.
En psykisk syk person i Tromsø dreper tre mennesker med kniv. De som er blitt drept havner på forsiden med teksten "Det siste bildet". Saken illustreres med opplisting av tidligere drap begått av personer med psykiatriske lidelser
En person skades stygt på fotballbanen. Da er det et godt journalistisk grep å vise videoen der Dagfinn Enerly blir så hardt skadet at han i dag sitter i rullestol.
Noen faller i alpinbakken. Da er det fint å vise fallet til Aksel Lund Svindal eller fallet til Lanzinger som måtte amputere den ene foten etter at han skadet seg stygt i Kvitfjell i fjor.
Slik kunne jeg fortsatt.
Mange har opplevd å miste noen av våre kjære. De fleste ønsker å velge selv når vi vil la minnene strømme på, for eksempel ved å oppsøke graven.
Men det sitter altså mange blant oss som ikke får lov til å ha noe kontroll over når minnene og tankene skal komme. De åpner avisen for å lese om noe de interesserer seg for, og møtes av bildet av bilvraket der deres eneste to barn døde.
Medias behov for å gi alle full oversikt er viktigere enn å la sårene gro for dem som ble rammet av død eller ulykke.
Jeg tror ikke vi blir klokere av dette.
Ettårsdagen blir markert med oppslag i norske media.
Et leirras i Trøndag river vekk hus og hjem for mange mennesker. I media får vi samtidig listet opp alle tidligere leirras, illustrert blant annet med bilder fra raset i Hemnes i 1996 der fire personer omkom.
En psykisk syk person i Tromsø dreper tre mennesker med kniv. De som er blitt drept havner på forsiden med teksten "Det siste bildet". Saken illustreres med opplisting av tidligere drap begått av personer med psykiatriske lidelser
En person skades stygt på fotballbanen. Da er det et godt journalistisk grep å vise videoen der Dagfinn Enerly blir så hardt skadet at han i dag sitter i rullestol.
Noen faller i alpinbakken. Da er det fint å vise fallet til Aksel Lund Svindal eller fallet til Lanzinger som måtte amputere den ene foten etter at han skadet seg stygt i Kvitfjell i fjor.
Slik kunne jeg fortsatt.
Mange har opplevd å miste noen av våre kjære. De fleste ønsker å velge selv når vi vil la minnene strømme på, for eksempel ved å oppsøke graven.
Men det sitter altså mange blant oss som ikke får lov til å ha noe kontroll over når minnene og tankene skal komme. De åpner avisen for å lese om noe de interesserer seg for, og møtes av bildet av bilvraket der deres eneste to barn døde.
Medias behov for å gi alle full oversikt er viktigere enn å la sårene gro for dem som ble rammet av død eller ulykke.
Jeg tror ikke vi blir klokere av dette.
Jeg ble ihvertfall klokere av dette.
SvarSlettJeg hadde tenkt å skrive omtrent ordrett det samme:
SvarSlett"Vi blir i alle fall klokere av dette."